Sider

lørdag 10. oktober 2009

Mimmi 1925 - 2009



Min kjære Mimmi reiste hjem til Jesus mandag 5. oktober 2009. Jeg kommer til å savne henne
veldig!

Hun er mitt aller største menneskelige forbilde. Hun viste meg at det går an å leve et meningsfult liv midt i alle livets bekymringer. Hun ble ikke spart for noen av de. Men hun ga aldri opp. Helt siden hun var liten har hun opplevd mange og vanskelige ting.

Som 28 åring tok hun imot Jesus som sin frelser,
og ble trofast hos Han inntil sin dødsdag som 84 åring. Ved å se et slikt levd liv som hun har vist meg, så gir det meg større tro på Jesus og Himmelen. Dit hun har gått er ikke noe fantasiland. Hun viste oss alle mot slutten av sitt liv at hun hadde den dypeste fred, selv om hun nok skjønte at hun snart skulle reise herfra. Hun hadde en klippefast tro på at han som frelste henne som 28 åring stod klar for å ta henne imot den dagen hun dro. Det var ikke tvil i hennes ord, ingen redsel for hva som ventet henne- hun visste litt, for hun kjente Han hun skulle møte på den andre siden. Jeg er stolt av henne. Det har jeg alltid vært, men ennå mer nå! Jeg skal definitivt reise samme vei en dag!

Hun så aldri på seg selv som noe stort menneske- kanskje derfor ble hun så stor. Hun var der og øsnket å stille opp om hun kunne. Jeg husker godt da vi prekte sammen i Salemkirken for mange år siden. Hun var ikke noen platformtype, men stilte opp fordi jeg spurte og det vitnesbyrd hun kom med tror jeg de husker til dags dato de som var tilstede.

Hun har alltid vært en del av livet mitt. Hun har vært det mest faste holdepunktet jeg har hatt i livet. Hun var noe langt mer enn en bestemor. Jeg savner henne allerede! Nå kan jeg ikke lenger bare sette meg på toget til Spikkestad og spasere de 200 meterne fra stasjonen til leiligheten hennes for en kort eller lenger visit.

Ingen skal mer spørre meg om jeg vil ha ET brødskive. Hennes noe gebrokne norsk var bare sjarmerende og vi fikk oss mang en latter når hun bommet på norsk gramatikk. Som den gangen hun fortalte om løvene på trærne :)

Hun var gjennom god og ofret seg selv til fordel for andre alltid. Det har ikke gått en bursdag i mitt liv uten at det har duket opp et kort eller et brev i posten fra henne. Det gledet alltid. Hun husket oss alltid! Ingen trengte å minne henne om en eneste bursdag til hverken barnebarn eller oldebarn selv om vi til slutt telte 26 stykker. Hun har sirlig skrevet opp hver eneste en av oss eterhvert som vi dukket opp. Bakpå et bilde på veggen hadde hun oss listet opp, lett tilgjengelig.

Jeg har plutselig fått en trofast forbeder mindre. Det går opp for meg hvor mye det har betydd å vite at hun alltid har bedt for meg og mine.

Tirsdag 13. oktober 2009 skal det være begravelse i Røyken kirke kl. 12. Det blir vårt siste farvel her nede. Men det er en stor trøst å vite at jeg ikke har sett henne for siste gang- som hun selv har skrevet i en hilsen som vi skulle åpne etter hennes bortgang- vi møtes i Himmlen, hilsen Mimmi.

fredag 2. oktober 2009

Livet det er nå!


Det er ikke lenger noen hemmelighet- vi har funnet ungdomskilden! Lillebror blir storebror og storebror blir alle småsøskenenes hero! Og vi, min mann og jeg, er allerede foreldre for alltid!

Jeg lærte noe veldig fint i 2003 -"det er dette som er livet". Denne korte setningen har gjort mye med mine planer og valg de siste årene. Å ta seg tid til å leve det livet man har, her og nå, er vidunderlig.

Noen på min alder vil nok sukke ubemerkelig (ovenfor meg) og tenke i sitt stille sinn at de er glad de er ferdig med nattevåk og bleieskift. Dem om det. Jeg levde et liv med stort sett ansvar for meg selv i 37,5 år. Jeg har fått være med på så mye spennende i flere ungdomsliv en de fleste. Det og bare ha seg selv å ha primæransvar for er greit nok når det er slik, men når livet skifter og bringer inn flere elementer enn seg selv å ta ansvar for og sammen med, da er det en herlig bevegelse i livet.

Jeg gleder meg over nytt liv som er på vei til vår verden. Et nytt liv å ta 100% ansvar for! Jeg er ikke blåøyd (har arvet brune fra min mor:) og tror ikke alle dager blir sorgfrie og enkle. Men er det det som er den høyeste form for lykke?

At nåværende minstemann blir en flott storebror på litt over fem år er jeg helt sikker på. Jeg er glad for at han blir så stor når vi blir fler. Han har allerede store planer for sitt nye søsken. - Hvis det blir en gutt skal jeg kjøpe noen kule klær til han! Men det er mye søtt man kan kjøpe til en jente også da. Han er spent på om det blir en bror eller søster, men har infunnet seg med at det er en spenning vi skal leve med noen måneder til.

Vi lever i et flott land når det kommer til helsebiten for svangre og vordne. Det samme opplevde vi for fem år siden også. Ofte er det kun baksiden og tabbene, det som ikke fungerer, som får plass i mediebildet. Men vår personlige opplevelse av helsevesenet er at det fungerer godt og at vi er veldig heldige som får bo i et land med så mye god velferd. Det gjør at jeg faktik kjenner at jeg kan betale skatt med glede!

Når man velger å sette nytt liv til verden når man har passert en viss alder får man tilbud om diverse prøver og tester for å finne ut hvem som har midlertidig bosatt seg der inne. Vi har høflig takket nei til disse velmenende ekstratilbudene. Vi mennesker er forskjellige, men jeg vet at jeg aldri kan forberede meg noe bedre om jeg fikk vite at medpassasjeren har avvik fra det man regner som normalen. For meg ville det kun skapt en frykt som ville skadet både meg og mitt indre liv. Det barnet som kommer vet jeg med 100% sikkerhet vil bli elsket av oss! Jeg legger alt i Guds hender og tror han gir oss det barnet vi kan ta imot.

SOMMER og WEBINARPAUSE!

Kommer tilbake med nye GRATISWEBINAR etter ferien! Denne våren ble vi alle digitaliserte og alle reiser, møtebesøk og møte med lederskap ru...