Mimmi 1925 - 2009

Min kjære Mimmi reiste hjem til Jesus mandag 5. oktober 2009. Jeg kommer til å savne henne
veldig!

Hun er mitt aller største menneskelige forbilde. Hun viste meg at det går an å leve et meningsfult liv midt i alle livets bekymringer. Hun ble ikke spart for noen av de. Men hun ga aldri opp. Helt siden hun var liten har hun opplevd mange og vanskelige ting.

Som 28 åring tok hun imot Jesus som sin frelser,
og ble trofast hos Han inntil sin dødsdag som 84 åring. Ved å se et slikt levd liv som hun har vist meg, så gir det meg større tro på Jesus og Himmelen. Dit hun har gått er ikke noe fantasiland. Hun viste oss alle mot slutten av sitt liv at hun hadde den dypeste fred, selv om hun nok skjønte at hun snart skulle reise herfra. Hun hadde en klippefast tro på at han som frelste henne som 28 åring stod klar for å ta henne imot den dagen hun dro. Det var ikke tvil i hennes ord, ingen redsel for hva som ventet henne- hun visste litt, for hun kjente Han hun skulle møte på den andre siden. Jeg er stolt av henne. Det har jeg alltid vært, men ennå mer nå! Jeg skal definitivt reise samme vei en dag!

Hun så aldri på seg selv som noe stort menneske- kanskje derfor ble hun så stor. Hun var der og øsnket å stille opp om hun kunne. Jeg husker godt da vi prekte sammen i Salemkirken for mange år siden. Hun var ikke noen platformtype, men stilte opp fordi jeg spurte og det vitnesbyrd hun kom med tror jeg de husker til dags dato de som var tilstede.

Hun har alltid vært en del av livet mitt. Hun har vært det mest faste holdepunktet jeg har hatt i livet. Hun var noe langt mer enn en bestemor. Jeg savner henne allerede! Nå kan jeg ikke lenger bare sette meg på toget til Spikkestad og spasere de 200 meterne fra stasjonen til leiligheten hennes for en kort eller lenger visit.

Ingen skal mer spørre meg om jeg vil ha ET brødskive. Hennes noe gebrokne norsk var bare sjarmerende og vi fikk oss mang en latter når hun bommet på norsk gramatikk. Som den gangen hun fortalte om løvene på trærne :)

Hun var gjennom god og ofret seg selv til fordel for andre alltid. Det har ikke gått en bursdag i mitt liv uten at det har duket opp et kort eller et brev i posten fra henne. Det gledet alltid. Hun husket oss alltid! Ingen trengte å minne henne om en eneste bursdag til hverken barnebarn eller oldebarn selv om vi til slutt telte 26 stykker. Hun har sirlig skrevet opp hver eneste en av oss eterhvert som vi dukket opp. Bakpå et bilde på veggen hadde hun oss listet opp, lett tilgjengelig.

Jeg har plutselig fått en trofast forbeder mindre. Det går opp for meg hvor mye det har betydd å vite at hun alltid har bedt for meg og mine.

Tirsdag 13. oktober 2009 skal det være begravelse i Røyken kirke kl. 12. Det blir vårt siste farvel her nede. Men det er en stor trøst å vite at jeg ikke har sett henne for siste gang- som hun selv har skrevet i en hilsen som vi skulle åpne etter hennes bortgang- vi møtes i Himmlen, hilsen Mimmi.